Vi ble tildelt hver vår kurv, Anders fikk en stor en siden han var gutt, jeg måtte nøye meg med en liten. Kaffeåkeren lå i ei sørhelling, innimellom kaffetrærne var det plantet store trær for å gi skygge. Kaffetrærne var 2-3 meter høye, og det var store variasjoner i hvor mye frukt de bar, dette var visst avhengig av alderen på treet. Noen trær bar røde bær, andre gule. Bærene hang i klaser, og hang godt fast i stilken, så de måtte virkelig røskes av. Antonio, læremesteren vår demonstrerte hvordan man skulle gå fram. Det var akkurat som om bærene bare datt ned i kurven hans. Når vi skulle prøve tok det mye lenger tid, men vi lærte etterhvert. De høye grenene ble bøyd ned, og satt fast i en stokk med en hake på, stokken ble kjørt ned i jorda, og vi kunne ha begge hendene fri til å plukke. Ble etterhvert ganske fornøyd med den lille kurven min i og med at det ikke tok så avskrekkende lang tid å fylle den, og i og med at jeg slapp å bli sammenlignet med Antonio. Plukket vel sirka tre ganger saktere enn Antonio, men hva annet kan man forvente?
Midt på dagen var det pause i åkern med påsål, en suppe laget av mais og vann. Det smakte ingenting, men vi tenkte det var næring i den, og svelget ned. Utover ettermiddagen ble det mer skravling, fingrene gikk litt saktere, og så var det på tide å gi seg. Vi hadde i grunnen hele dagen lurt på hvordan de skulle klare å få med seg de store kaffe-sekkene ned til huset. Et beskjedent anslag tilsa at det i alle fall var 80-90 kilo i de tyngste. De hadde da vel aldri tenkt å bære dem? Jo da, de la seg ned på bakken med sekken i ryggen, slengte bære-tauget rundt sekken og la det bra ann på panna, og strevde litt for å få bena under seg og reise seg opp med børen. Vi sto og måpte!
Vi trodde dagen var over, men det viste seg at det var mye arbeid som gjensto. Fruktene skulle gjennom en separator, der skallet ble separert fra bønnene. Sveiva som dro trommelen var tung, det kan Anders bekrefte, men broren til Antonio dro den tilsynelatende uten besvær. Bønnene kom ut i en balje, sammen med små biter fruktkjøtt som den tredje broren sorterte ut. Så ble de helt tilbake på sekker for å hvile en dag.
Bønnene var sleipe av saft fra fruktskallet. De ble vasket, enten i en vanntank, eller i elv for de som hadde det. Så var de klar for tørking på patio, en plattform støpt i betong. Med godt vær ville det ta 3 dager, men for de som ikke har patio tar det lenger tid.
Sortering
Siste ledd i prosessen er sortering. Sorteringa avhenger av hvem man leverer til. De som leverer til Majomot (som har avtale med Max Havelar) har ganske strenge sorteringskriterier. De sorterer alle bønnene for hånd tre ganger, og her er det strenge krav til kvalitet. Dette er en møysommelig prosess, hver bønne vurderes for å se om den har riktig farge eller har skader i skallet.
Brenning og maling
Folk her brenner kaffe til eget bruk. Dette er gjerne kaffe som ikke har gått gjennom sorteringa. Etterpå blir den malt for hånd, og jeg kan bekrefte at den smaker aldeles fortreffelig.
Salg
De bønnene som har sluppet igjenom er klare for salg. I området vårt har folk dannet et nytt kaffekooperativ etter at konflikten brøt ut som er knyttet til Las Abejas. De har ikke lisensen som er nødvendig for å selge til utlandet, så den blir solgt til det Meksikanske markedet. Antonio forteller om hvordan kaffeprisene har svingt de siste årene. I 1997 fikk de 25 pesos (ca 25 kroner) for en kilo kaffe, i dag får de 8 pesos. I tillegg er kaffehøsten i år dårlig, ca 200 kilo, mot for 400 som er det vanlige. Kaffe er den eneste ”cash-cropen” de har, og da sier det seg selv hvordan svingninger på verdensmarkedet og klima får fatale konsekvenser for menneskene her.
Neste gang du drikker en kopp kaffe, vi en tanke til de som har produsert den, det var i alle fall mye mer arbeid enn jeg noeng gang hadde forestilt meg.
Av Ingeborg